Kategoriarkiv: Skader

Ikke til å bli helt klok på

Siden jeg var på røntgen har jeg hatt ei økt i basseng med et forsøk på å svømme litt hurtig. Men jeg svømmer som ei kråke, kaver meg fremover med så lite grasiøs stil at selv svømmende hunder ser ut som ballerinaer i forhold. Det er en våt grunn til at jeg ikke deltar i triatlon…

Etter åtte lange dager, sikkert de lengste dagene som noen sinne har eksistert, kom endelig svaret på røntgenbildene i går. Det er ingen tegn til tretthetsbrudd! Oi! Hurra! Eller…?

Tiden fremover kommer jeg til å trene lett, løping for det meste, men kanskje prøve å variere med flere kaveøkter i vann og definitivt variere underlag (ute og mølle) og sko. Så da må jeg nok «dessverre» gå til innkjøp av et par nye løpesko. Alltid like orgasmisk!

På mandag starter Kondis-treningsprogrammet, men jeg blir nok nødt til å moderere litt. Heldigvis er det lagt opp til en formtopp i september, så det er relativt rolige og milde økter nå.
Jeg har meldt meg på WinterRun Trondheim 8 februar, 10K. Jeg hadde egentlig slått det fra meg, men om jeg får til et par løpeøkter for den tid, så stiller jeg – just for fun.

Alt i alt er jeg egentlig ved godt mot nå. Jeg skal en tur på 3T i morgen med Eva, og får gjøre opp status da. Følg med, følg med!

Det uungåelige…

Overskriften i forrige innlegg var «En frisk start». Dessverre blir oppfølgeren «En skadet fortsettelse». Det var vel egentlig for godt til å være sant, at man skulle klare å holde seg frisk og skadefri i flere måneder.

Tirsdag 23.januar var planen å ta en langtur på mølla, minst 30 km eller 3 timer (det som inntraff først). Og for å ikke banke løs på mølla i samme tralten over veldig lang tid, økte jeg tempoet med 2km/h hver femte kilometer, før jeg skrudde ned igjen på «marsjfart».
Rundt 15-16km kjente jeg «noe» i høyre ankel, på utsiden. Det var en slags smerte som kjentes ut som om jeg hadde tråkket over. Men det visste jeg jo at jeg ikke hadde.
Smerten ble verre og verre, og etter den femte 5K-bolken og litt nedjogg måtte jeg gi meg (27km). Jeg prøvde å tøye, men kjente at smertene var så ille at jeg ikke klarte å tøye leggmusklene. Jeg tok av skoen, og fikk se en ekstra kul under ankelkulen på utsiden, og foten var blå. Hva i all verden hadde skjedd?

Jeg kom meg til legen allerede neste dag, og han rynket bekymret på panna mens han klemte og dro i foten. «Dette ligner veldig på et tretthetsbrudd». PANG! Der så jeg maratontoget kjøre i full fart fremover, mens jeg sto igjen på perrongen. Jeg så uker i nær fremtid, med alternativ og høyst frustrerende trening.
Dette hadde jeg IKKE tid til! Det var litt over to måneder til Rotterdam Marathon, og jeg som hadde en våt drøm om å løpe under 4 timer! Fortvilelse. Forbannelse. Forferdelig.

Jeg hev meg på telefonen rett etter legebesøket, for å komme meg til røntgen så tidlig som mulig, og fikk komme allerede neste dag. Dessverre får man ikke svar på en gang, og jeg må vente en ukes tid for å få svar. Men ut fra det jeg kjenner i ankelen, så kan jeg nesten forutsi svaret. Det var smertefullt å gå, strekke ut og bøye ankelleddet, og jeg tenkte umiddelbart HVORFOR MEG?
Jeg syntes jeg hadde vært flink til å både trene variert (korte og lange turer, rolige og hurtigere turer) og trent jevnlig styrke og tøyd ut etter hver eneste treningsøkt.
Etter å ha lest litt rundt tretthetsbrudd på nett så kjønte jeg et jeg hadde ett stort forbedringspotensiale: Variasjon i sko og underlag!

Jeg har forelsket meg i mine Topo ST2 nulldropp-sko rett etter sommeren. Ikke bare ar de fine å se på (for det er viktig ja!), men de var så responsive å løpe med.
Jeg og Topo ST2 ble ikke gode venner før etter 3-4 løpeøkter. De føltes flate og lite dempende i starten. Men så gikk jeg over fra å savne demping til å kjenne at jeg fikk mer igjen for hvert fraspark, når mindre av energien «forsvant» ned i skoen demping. Så det ble en del mil med disse turkise herlighetene. Det vil si ALLE milene ble med disse skoene, bortsett fra turene ute som krevde piggsko.

Jeg som er så glad i tall og sammenligning av økter, tall og konstant tenker «hvis om atte – dersom atte…» synes det er perfekt å løpe på mølla. Da har jeg tallene rett foran meg, jeg kan ha stålkontroll på lengde og tempo og kan kontinuerlig regne i hodet, multiplisere snittfart fra de foregående øktene med så mange kilometer jeg har planlagt å løpe, osv. Derfor ble det (altfor) mange økter på mølle, før ankelen skrek «jeg vil ha variasjon!!!».

Etterpåklokskap er noe dritt…! Tålmodighet også.