Månedlige arkiver: januar 2018

Det uungåelige…

Overskriften i forrige innlegg var «En frisk start». Dessverre blir oppfølgeren «En skadet fortsettelse». Det var vel egentlig for godt til å være sant, at man skulle klare å holde seg frisk og skadefri i flere måneder.

Tirsdag 23.januar var planen å ta en langtur på mølla, minst 30 km eller 3 timer (det som inntraff først). Og for å ikke banke løs på mølla i samme tralten over veldig lang tid, økte jeg tempoet med 2km/h hver femte kilometer, før jeg skrudde ned igjen på «marsjfart».
Rundt 15-16km kjente jeg «noe» i høyre ankel, på utsiden. Det var en slags smerte som kjentes ut som om jeg hadde tråkket over. Men det visste jeg jo at jeg ikke hadde.
Smerten ble verre og verre, og etter den femte 5K-bolken og litt nedjogg måtte jeg gi meg (27km). Jeg prøvde å tøye, men kjente at smertene var så ille at jeg ikke klarte å tøye leggmusklene. Jeg tok av skoen, og fikk se en ekstra kul under ankelkulen på utsiden, og foten var blå. Hva i all verden hadde skjedd?

Jeg kom meg til legen allerede neste dag, og han rynket bekymret på panna mens han klemte og dro i foten. «Dette ligner veldig på et tretthetsbrudd». PANG! Der så jeg maratontoget kjøre i full fart fremover, mens jeg sto igjen på perrongen. Jeg så uker i nær fremtid, med alternativ og høyst frustrerende trening.
Dette hadde jeg IKKE tid til! Det var litt over to måneder til Rotterdam Marathon, og jeg som hadde en våt drøm om å løpe under 4 timer! Fortvilelse. Forbannelse. Forferdelig.

Jeg hev meg på telefonen rett etter legebesøket, for å komme meg til røntgen så tidlig som mulig, og fikk komme allerede neste dag. Dessverre får man ikke svar på en gang, og jeg må vente en ukes tid for å få svar. Men ut fra det jeg kjenner i ankelen, så kan jeg nesten forutsi svaret. Det var smertefullt å gå, strekke ut og bøye ankelleddet, og jeg tenkte umiddelbart HVORFOR MEG?
Jeg syntes jeg hadde vært flink til å både trene variert (korte og lange turer, rolige og hurtigere turer) og trent jevnlig styrke og tøyd ut etter hver eneste treningsøkt.
Etter å ha lest litt rundt tretthetsbrudd på nett så kjønte jeg et jeg hadde ett stort forbedringspotensiale: Variasjon i sko og underlag!

Jeg har forelsket meg i mine Topo ST2 nulldropp-sko rett etter sommeren. Ikke bare ar de fine å se på (for det er viktig ja!), men de var så responsive å løpe med.
Jeg og Topo ST2 ble ikke gode venner før etter 3-4 løpeøkter. De føltes flate og lite dempende i starten. Men så gikk jeg over fra å savne demping til å kjenne at jeg fikk mer igjen for hvert fraspark, når mindre av energien «forsvant» ned i skoen demping. Så det ble en del mil med disse turkise herlighetene. Det vil si ALLE milene ble med disse skoene, bortsett fra turene ute som krevde piggsko.

Jeg som er så glad i tall og sammenligning av økter, tall og konstant tenker «hvis om atte – dersom atte…» synes det er perfekt å løpe på mølla. Da har jeg tallene rett foran meg, jeg kan ha stålkontroll på lengde og tempo og kan kontinuerlig regne i hodet, multiplisere snittfart fra de foregående øktene med så mange kilometer jeg har planlagt å løpe, osv. Derfor ble det (altfor) mange økter på mølle, før ankelen skrek «jeg vil ha variasjon!!!».

Etterpåklokskap er noe dritt…! Tålmodighet også.

2018 – en frisk start

Etter å ha fullført en runstreak i desember, som ga en fantastisk følelse av både mestring, treningsglede og sportslig fremskritt, så kom 2018 gitt…

At en runstreak faktisk skulle være vanskelig å avslutte hadde jeg ikke trodd. Men jeg måtte jobbe hardt for å holde meg i ro 1.januar. Alt i meg hadde ekstremt lyst til å ha på løpeskoa og ta en løpetur, men jeg vet at jeg hadde kommet til å slite ut meg selv (og de rundt meg) om jeg skulle holdt på med runstreak i det uendelig. Så da var det bare å bryte mønsteret, rått og brutalt.

I ukene som fulgte kunne jeg høste frukter av desember-løpingen. Jeg kjente at jeg var i god form, beina var lette og treningsmotivasjonen var på topp. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde klart å holde meg skadefri, frisk og fortsatt like motivert for å ta på meg løpeskoa opptil flere ganger i uka. Jeg sammenlignet økter fra i fjor på samme tid, og kunne konstatere at formen var atskillig bedre. Jeg løp både fortere, lengre og oftere. Herlig følelse!

Ei morsom økt som er verdt å nevne er løpeteknikk-kurs med Vebjørn Rodal i Ranheimshallen 8.januar.
Bodil, Arild og jeg møtte ham her for å kickstarte maratonprosjektet vårt, med teknikktips fra en tidligere OL-vinner (og for min del også kollega).
Bilder og mer utfyllende info fra denne økta kan leses i Kondis,-bladet som kommer ut 7.mars. Stay tuned – stay fit!


Rodal og meg. Rødlett og svett etter å ha blitt pisket rundt, runde på runde, på jakten etter et bedre løpesteg.


Etter løpinga fikk jeg tips til gode løpsspesfikke styrkeøvelser.