Maratondebut: Stockholm Marathon 2017!

Lørdag 3.juni kl.1.30 (natt): Eva og jeg legger oss i en 120cm-seng, for å få noen etterlengtede minutter på puta, etter en strabasiøs tur fra Trondheim til Stockholm. For å gjøre en lang historie kort: Kansellert flygning førte til flerfoldige timer med venting i Trondheim og Oslo. Omsider fremme på hotellet viser det seg at bookingansvarlig (Eva!) har bestilt hotellrom fra lørdag-mandag, ikke fredag til søndag. Resepsjonen på hotellet påstod at de var fullbooket, men ved å vise til nettsiden (hvor det fortsatt var mulig å booke rom) fikk vi argumentert oss til et bittelite rom, med en ja – 120cm-seng på deling. God natt.

Overrasende nok våknet jeg godt uthvilt, men veldig spent på morgenen. Frokosten ble inntatt i en restaurant full av zombier i joggesko og løpeklær, vi var nok alle her i samme ærend. Sjelden har jeg hatt mindre glede av hotellfrokost enn denne gangen. Hva spiser man før sin første maraton? Og hva bør man holde seg unna?
Det ble to loffskiver med skinkepålegg, et par slappe biter bacon og utvannet bringebærsaft.

Alle deltakere i Stockholm Marathon kunne reise gratis med kollektivtransport denne helgen, det var genialt! Det var utfordring nok å finne ut hvor vi skulle for uthenting av startnummer og start. Men vi kom oss på en t-bane, og skjønte at vi var på rett vei, siden 80% av passasjerene var maratonkledd. Vi bare gikk med strømmen, og endte opp i en miiiilevis lang kø for startnummer.
Som flere vet er jeg IKKE skapt for å stå og vente (eller overholde køkultur), så jeg tok en kvalifisert sniking i køen (jeg har mine triks), og vipps var vi fremst! Og godt var det, for jeg hadde ikke lyst til å stå i den lange køen (det hadde sikkert de som sto der fra før av veldig lyst til…). Vi brukte heller tiden på å gå på do, drikke litt og etterhvert finne startfeltet.

Da vi fant startfeltet skilte Eva og jeg lag, det hadde vi avtalt på forhånd. Vi skulle løpe for oss selv, i vårt eget tempo. Men om en av oss nådde igjen den andre etter 37-38km skulle vi løpe sammen i mål – avtale!

Så endelig sto jeg der, på startstreken i mitt første maraton. Flere mil var tilbakelagt denne våren, skader og sykdom hadde jeg vært innom, men klart å jobbe meg igjennom. Og med ett følte jeg meg veldig liten, med flere tusen folk (over 20.000?) rundt meg… Nå skjer det! Det kriblet i magen, og jeg tenkte at nå får det bare stå til!

Jeg brukte lang tid fra startskuddet gikk kl.12.10, til jeg løp over startstreken. Jeg gikk en stund ved siden av en mann med Kondis-buff og snakket litt med han, vi ønsket hverandre lykke til og så var jeg i gang!
Jeg droppet å varme opp, brukte heller de første kilometerne til å løpe meg varm. Jeg var fast bestemt på å åpne rolig, kunne ikke la meg rive med av noe eller noen.

De første fem kilometerne gikk på litt over 28 minutter, og det var helt i forhold til et tidskjema på sub 4.00 (som jo var et høythengende bonusmål, i tillegg til det å faktisk komme i mål).
Jeg løp jevnt, kontrollert og virkelig koste meg rundtom i Stockholms gater og mer landlige områder rundt. Halvmaraton ble passert ute på et stort jorde rett under 2:02, og jeg hadde virkelig godfølelsen!

Etter ca 24 km så jeg en kjent rygg foran meg. Eva lå, ikke overraskende, foran meg i løypa. Jeg gled sakte innpå henne, og da jeg var på siden av henne etter noen kilometer, utvekslet vi noen ord. Hun var litt støl på baksiden av lårene, mens jeg syntes det fløt bra.
Jeg gled sakte fra henne, men hadde følelsen av at hun var rett bak meg hele tiden.

Utfra antall gel i beltet å bedømme er dette rundt halvveis i løpet.

På rundt 3 mil gikk det så bra at jeg begynte å øyne håp om å faktisk komme under 4 timer i mål. Jeg ga på litt ekstra, og det var utrolig motiverende å løpe forbi folk som sto oppetter lyktestolper og tøyde, folk som gikk og gispet etter luft og andre som hadde åpnet i et tempo over evne.
Fra 30-35km løp jeg på 28 min blank, og jeg fikk mer og mer trua på sub 4.00.

På drikkestasjonene (som det forvørig var veldig mange av, meget bra!), så drakk jeg stort sett bare vann, for å skylle ned energi-gel som jeg tok rett i forkant av drikkestasjonene. Det var også dusjer å løpe igjennom, for å kjøle ned varme maratonhoder.
Jeg tenkte hele tiden på den berømte «veggen» folk møter på rundt 35km, og smilte for meg selv, den veggen skulle ikke jeg hilse på!

Vel, den som ler sist ler best… 38 km. Full stopp! Beina vil ikke mer, jeg må skru ned tempo kraftig, og jeg føler nesten at det svartner for meg flere ganger. Nå er jeg den som blir forbiløpt av folk som har spart krefter – det føles tungt! Jeg må stoppe helt opp på en drikkestasjon og få i meg banan og sportsdrikk. Æsj, så kvalmt!
Jeg får i gang beina igjen, og så hører jeg en lystig stemme bak meg «hei Sol, der var du ja!». Eva hadde tatt meg igjen, og i ettertid er jeg VELDIG glad  for det! Jeg klarte knapt å si noe, men hun oppmuntret meg og og jeg bestemte meg for å IKKE SLIPPE! Jeg løp på bein som jeg ikke kjente lengre, og skjønte at man alltid har «litt til».

Løpende inn på Stockholms Olympiastadium fikk jeg en opplevelse som nok er det nærmeste jeg kommer å føle meg som kjendis. Det var fullt med folk på tribunene som heiet, vinket og ropte oss inn de siste hundre meterne. Og nå føltes det som jeg var helt i starten av løpet igjen, med ny energi og en sluttspurt hvor jeg innbiller meg at jeg løper veldig fort og stilrent. Noen meter før mål fant Eva og jeg hendene til hverandre og løp hånd i hånd i mål, med armene høyt hevet over hodet.

HERREGUD VI KLARTE DET!

We are finishers!

For en merkelig følelse… Mestring! Seier! Ekstatisk glede! Og et kne som begynte å murre. Nei vent, to knær som begynte å murre…

På vei bort til stadion for å hente igjen klærne våre, spise pølser og drikke alkoholfritt øl klarte jeg ikke å gå skikkelig ned fra fortauskanter og iallfall ikke ned trappa til stadion. Haha, for et syn! Men det gjorde ingenting, for jeg hadde løpt maraton! Og det var helt greit at det syntes!

Tiden i mål ble forresten 4.04.29, noe jeg sier meg fornøyd med, med tanke på at jeg var førstereis og fikk hammer’n. Og konkurransemennesket i meg syntes jo også at det var litt gøy at det ble noen sekunder raskere enn Eva, siden hun var foran meg i startfeltet (så hennes tid begynte å gå tidligere enn min). Men uten henne så hadde jeg ikke kommet meg i mål løpende, det er jeg overbevist om. Så jeg er så takknemlig for at hun pisket meg i mål – tusen TAKK!

Veldig blide, veldig fornøyde, veldige glade!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.