Oppkjøring til maratondebut del 2

Elleve lange dager tok det før jeg endelig kunne ta på meg løpeskoa igjen og teste ut kne og kondis. Begge deler kjennes greit ut, tatt skaden og det lange avbrekket i betraktning. De elleve dagene ble brukt til heftig googling, og det kan virke som jeg har fått løperkne/langdistansekne/runners knee (kjært barn har mange navn, og forhatte barn har visst også det).

Mandagskvelden, to dager etter at det smalt i kneet, er jeg på plass i Ranheimshallen for å dekke Trøndersk Vinterkarusell (3000m innendørs baneløp) for Kondis, og halter rundt på sidelinja mens jeg knipser bilder og snakker litt løst og fast med forskjellige folk. Jeg ble tilfeldigvis stående ved siden av Anne Nevin, Og siden hun er ei løpedronning med imponerende prestasjoner, resultater og plasseringer, så tenker jeg at hun kanskje har vært borti litt skader og plager. Derfor drister jeg meg til å spørre henne om mitt kranglete kne, om hun har noen formening om hva det kan være og/eller hva jeg skal gjøre.
Hun anbefaler naprapat, så to dager senere ligger jeg på benken hos en naprapat. Han knekker, trekker og brekker på kroppen min, så nå har jeg ikke lengre bare vondt i kneet, men også korsryggen, skuldre og nakken…

Kneet blir gradvis mer bevegelig i løpet av 11-dagersperioden, og jeg bestemmer meg derfor for å starte med ei kort og rolig økt på mølla. Så jeg løper 2.45km, sånn cirka 5% av et maraton. Veien frem til startstreken på Stockholm Marathon føles veldig lang nå, og den blir lengre for hver dag som går uten at jeg får trent skikkelig igjen…

Etter all googlingen min har jeg funnet ut at uttøying og styrketrening er nøkkelen til å unngå eller reparere løperkne. Så jeg tøyer og tøyer, spesielt lårmuskelen og setemuskelen. Det river og gjør skikkelig vondt, men med vondt skal vondt fordrives, osv.

Dagen etter klarer jeg ikke å holde igjen lengre, og tar ei real økt på mølla; 8 x 2 min med 8% incline, og kneet oppfører seg heldigvis bra!

De neste 4 ukene krydrer jeg med intervalløkter på mølla, trilleturer med junior (som jeg på den tiden var hjemme i permisjon med) og jobber meg oppover på kilometersankingsstigen.
Så etter en februarmåned med 45km i loggboka (uteløping og mølleløping tilsammen), blir det 95km i mars og rett over 100km i april.

Kom mai du skjønne milde! Siste måned, siste fire uker! Nå gjelder det å skynde seg, langsomt, men ikke for langsomt, for det har jeg rett og slett ikke tid til!

Jeg krydrer mai med å løpe 10km på Tordenskioldløpet her i Trondheim, og  Holmenkollstafetten for både min arbeidsgiver Telenor og for Kondis – kjempestas, veldig gøy!

Jeg kan så og si friskmelde kneet, så på selveste nasjonaldagen legger jeg ut på min lengste løpetur noen sinne. Det går rolig og behersket for seg, og jeg logger 33km, og føler faktisk at jeg har mye mer å gi, selv etter den bratte bakken hjem. Det føles godt!
Det er nå to og en halv uke igjen til Stockholm Marathon, og endelig kan jeg si til meg selv at jeg føler meg godt forberedt!

Jeg har gått til anskaffelse av Jack Waitz’ Maraton-bibel, som jeg finner mange gode tips i. Bakerst i den er det treningsprogram for forskjellige maratonmål, og jeg hopper inn i 4.00-4.30-programmet med 2 uker igjen til maraton, og følger dette slavisk.
Programmet beskriver øktene, innhold, og intensitet og lengde (minutter) – veldig enkelt og greit å følge!

I mai tilbakelegger jeg over 140km med løpesko, så når Eva og samboeren kommer kjørende bort til meg lørdag 2.juni, for å skysse oss til Værnes, videre til Oslo og til slutt Stockholm føler jeg at jeg har gjort mitt. Jeg har logget mange kilometer, og føler at jeg har klart å tette igjen for det lille hullet i treningsopplegget mitt som oppstod pga. kneplagene. Jeg er klar – marathon here I come!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.