Oppkjøring til maratondebut del 1

Som tidligere skrevet bestemte min gode løpevenninne Eva og jeg oss for å løpe maraton, og fant ut at Stockholm marathon passet oss bra. Det var akkurat passe langt (haha), litt spennende at det var i utlandet, men ikke altfor langt unna for å ikke komplisere logistikken (eller økonomien) altfor mye. Og tidspunktet passet veldig bra, 3.juni. Vi hadde altså fem måneder på prepping til vår første maraton!
Noen vil si at det er i knappeste laget, men nå skal det sies at vi startet ikke helt på bar bakke. Vi hadde begge løpt halvmaraton i Trondheim 3.september, og selv hadde jeg også løpt halvmaraton under Jessheim Vintermaraton 6.november, som du kan lese om i denne Kondis-artikkelen (kun for Kondis-medlemmer).
Jeg hadde dog også en annen faktor med i likninga: jeg fødte barn 11.juni. Jeg løp og trente meg igjennom hele svangerskapet, så kroppen var i grei form da jeg startet opp med løpetrening 5 uker etter fødsel for å trene meg opp til Trondheim halvmaraton som var nøyaktig 12 uker etter fødsel. Jeg kjente nok at kroppen ikke var «helt som før»; bekkenet ble stivt og ømt etter lange løpeturer og core-muskulaturen var svakere enn normalt, så det skulle bli spennende å se om kroppen tålte påkjenningen ved en maratonoppkjøring…

Januar ble brukt til å finne treningsrytmen; finne ut av hvordan jeg ville legge opp treningsløpet fremover, finne noen gode intervalløkter som passet for meg og se hvor lange langturene mine kunne være uten at jeg skulle bli helt ødelagt i bekken og kroppen ellers etterpå.

Intervalløktene valgte jeg å ta på tredemølle, både for å ha mer kontroll på fart og tid, men også av praktiske årsaker. Jeg har tredemølle i kjelleren, så da ungene var i seng, kunne jeg trene der, selv om jeg var alene hjemme med ungene. Og været i Trøndelag frister ikke alltid til utendørsløping i vinterhalvåret.
Enkelte ganger løp Eva og jeg på 3T (treningssenter), og det ga meg veldig mye motivasjon å løpe ved siden av henne. Jeg er konkurransemenneske helt ut i fingerspissene, og en ekstremt (og da mener jeg E-K-S-T-R-E-M-T) dårlig taper, så jeg gir meg aldri først!
Jeg varierte mellom 4 x 15min, 6 x 6min og kortere fartsdrag som f.eks 30 x 60/30. Jeg skal lage en egen side som beskriver de forskjellige øktene jeg brukte på mølla.
Jeg bestemte meg for å ha en intervalløkt i uka, og prøvde å plassere den i midten av uka for å få noen dager frem til helga og en lengre tur ute.

I helgene la jeg inn en langtur, fra 20 km og oppover.

11.feburar cirka kl.8.30 fikk jeg et innfall; jeg vil delta i Magni Maraton, siden jeg likevel skulle ha langtur denne dagen. Startskuddet var kl.10.00 den dagen, så det var bare å komme seg bort til start. Magni Maraton er et løp av Cannonball-prinsippet, at deltakeren sørger for seg selv, både når det gjelder drikke, næring, tidtaking og registrering av sluttid. Jeg bestemte meg for å løpe halvmaraton.
Løpet gikk veldig bra, og jeg vil berømme arrangørene for et veldig hyggelig og velsmurt arrangement! Jeg løp rolig og kontrollert hele veien, og klokket inn på 1.57.33 i vintersola, skrev resultatet i registreringsboka og fikk dermed et elektronisk diplom.

Jeg setter meg i bilen og kjører hjem, skal gå ut av bilen hjemme og opp de tre trappetrinnene til døra og pang da smeller det i kneet. Jeg klarer ikke å bøye kneet! Smertene stikker i på utsiden av høyre kne, og jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Jeg kan ikke huske å ha fått noen vridning i kneet, og vet jo at jeg iallfall ikke har hatt noe fall. Så dette var veldig merkelig! Og veldig skummelt. Og veldig lite optimalt.
Etter en varm dusj er kneet om mulig enda verre, og jeg tenker at hele maratondrømmen henger i en veldig tynn tråd. Hva gjør jeg nå?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.