Runstreak’n ruller videre!

Da var mandagen her og en treningsuke forbi. Runstreak’n går veldig bra, og jeg koser meg med den! Siden jeg nå vet at jeg «må» trene hver dag, så blir jeg også mye flinkere til å planlegge når, hvor og hvordan. Jeg blir også flinkere til å se lengre fremover, og planlegge øktene i forhold til hverandre.

Forrige uke så slik ut:
Mandag: 3km hurtig i Ranheimshallen
Tirsdag: 10km på mølla, med håndball på TV
Onsdag: 8,6km ned Bjørndalen med Eva for å hente bil, rolig pratetempo
Torsdag: 5,2km fartslek på mølla (oppvarming til styrkeøkt) med Eva
Fredag: 13km (2x30min stigningsdrag) på mølla, litt slitne bein
Lørdag: 7km knasetur med piggskoa
Søndag: 23 km rolig på mølla

Ferdig med fartslek (oppvarming) på mølle og real styrkeøkt på 3T!

Gjennomgangstråden denne uka har vært at jeg er forundra over hvor gode beina føles. Jeg hadde litt tunge bein på fredag, og tok derfor to lange seige drag istedenfor noen fartsfest. Men lørdag følte jeg meg like fin igjen, mens jeg var ute på lørdagsvift med piggsko.

Med piggsko og hodelykt en lørdagskveld.

Søndag ble det langtur på mølla hjemme. Siden Kristian hadde løpt 23,01km tidligere på dagen, så kunne ikke jeg være noe dårligere… Konkurransemennesket i meg slo til med 23,04km – hehe! Jeg følte uansett jeg kunne løpt lengre, og lengre enn langt. Så det var en veldig positiv økt!

Mølle i kjelleren med TV foran er veldig kjekt!

Følg meg på Strava, for å se detaljer fra øktene – og fortsettelsen av JuleRunStreak!

Prosjekt sub 4.00 i Kondis-regi

I helgen fikk jeg besøk av Marianne Røhme fra Kondis, samt de to andre deltakerne, Arild og Bodil i «Prosjekt Maraton», som starter opp over nyttår. Hun intervjuet oss for en presentasjon og tok bilder. Følg med, følg med!

De andre deltakerne:

Arild (i blått) er en kollega av meg fra Telenor, som jeg fikk lirket med på prosjektet, til å være deltakeren som skal bryne seg på sub 3.00. Han sikter seg inn på Berlin Marathon. Dette synes jeg er utrolig tøft, spesielt med tanke på at han ikke har løpt helmaraton før. Jeg heier på deg, Arild!

Bodil (i grønt) har jeg møtt igjennom mitt styreverv i Kondis. Hun har vært lenge i «Kondis-menigheten» og sitter nå som nestleder. Hun bor bare et par steinkast unna meg, så jeg håper vi får til noen turer sammen. Hun skal i likhet med Arild debutere i maraton igjennom dette prosjektet, så det blir spennende å se hvordan dette går. Målet hennes er sub 5.00. Jeg har virkelig trua på deg, og skal hjelpe deg med det jeg kan bidra med!

Les mer, og følg med videre i Kondis: https://www.kondis.no/tre-loepere-med-ulike-maratonmaal.6063940-127694.html

Se forøvrig HER om du ønsker å melde deg inn og benytte deg av min ambassadørkode som gir deg 100kr i rabatt.

Early Birds desember og runstreak

Jeg har bestemt meg for å løpe hver dag i desember, frem til og med julaften – en såkalt runstreak!

Det hele kickstartet 1.desember kl.6.30 på Trondheim Torg. Early Birds går av stabelen første fredag i måneden, desember intet unntak.
Denne gangen var Eva med også, og med litt mer planlegging av logistikk enn sist, så rakk jeg både å finne Hilde før start og å få med meg «den offisielle starten».
En hyggelig løpetur langs Nidelva, ned til Nidarøhallen (Trondheim Spektrum), og tilbake. Det ble nøyaktig 5km. Jeg løp sammen med Eva. Hilde skulle dra på litt ekstra, så hun bare løp avgårde. Men vi møttes til gløgg og pepperkaker etterpå.


Eva, meg og Hilde før start – med fine nye Early Birds-buffer.

Nå har det gått en uke av desember, og jeg bestemte meg egentlig litt sånn på impuls i helga, at jeg ville forsøke meg på en runstreak frem til julaften. For meg er reglene enkle, løpe minst 3 km hver dag, til og med 24.desember.
Jeg har til nå i desember logget 69 km på en uke, så dette ligger an til all time high når det gjelder antall kilometer på en måned. Month to beat er i så fall mai-måned med 185 km. Vi får se hvordan det går..!

Mange av øktene blir på mølle, og da liker jeg godt å dra på 3T Rosten. Jeg har ingen problemer med å løpe lenge og langt på mølle, og synes sjelden det blir kjedelig. Jeg elsker tall, og det å se tallene foran meg mens jeg løper, hvor for, hvor lenge, og multiplisere i hodet «hvis jeg løper så fort, så lenge, da får jeg en snitthastighet på…osv…». Det mest utmattende er kanskje selve tenkinga mi. Så enkelte ganger må jeg bare tvinge meg selv fra å se på tallene, og rett og slett fjerne dem fra skjermen. Hehe, litt over middels interessert i tall, jeg.


To mil tilbakelagt på 3T Rosten, 3.desember.

Jeg har fått litt murringer bak venstre legg, vet ikke helt hva det er enda. Kristian knar og knar på den etter løpeøktene mine og jeg merker litt bedring. Får satse på at det bare er noe forbigående, for jeg har ikke tenkt å få skader midt i en runstreak, det hadde vært for dumt altså!

Maratondebut: Stockholm Marathon 2017!

Lørdag 3.juni kl.1.30 (natt): Eva og jeg legger oss i en 120cm-seng, for å få noen etterlengtede minutter på puta, etter en strabasiøs tur fra Trondheim til Stockholm. For å gjøre en lang historie kort: Kansellert flygning førte til flerfoldige timer med venting i Trondheim og Oslo. Omsider fremme på hotellet viser det seg at bookingansvarlig (Eva!) har bestilt hotellrom fra lørdag-mandag, ikke fredag til søndag. Resepsjonen på hotellet påstod at de var fullbooket, men ved å vise til nettsiden (hvor det fortsatt var mulig å booke rom) fikk vi argumentert oss til et bittelite rom, med en ja – 120cm-seng på deling. God natt.

Overrasende nok våknet jeg godt uthvilt, men veldig spent på morgenen. Frokosten ble inntatt i en restaurant full av zombier i joggesko og løpeklær, vi var nok alle her i samme ærend. Sjelden har jeg hatt mindre glede av hotellfrokost enn denne gangen. Hva spiser man før sin første maraton? Og hva bør man holde seg unna?
Det ble to loffskiver med skinkepålegg, et par slappe biter bacon og utvannet bringebærsaft.

Alle deltakere i Stockholm Marathon kunne reise gratis med kollektivtransport denne helgen, det var genialt! Det var utfordring nok å finne ut hvor vi skulle for uthenting av startnummer og start. Men vi kom oss på en t-bane, og skjønte at vi var på rett vei, siden 80% av passasjerene var maratonkledd. Vi bare gikk med strømmen, og endte opp i en miiiilevis lang kø for startnummer.
Som flere vet er jeg IKKE skapt for å stå og vente (eller overholde køkultur), så jeg tok en kvalifisert sniking i køen (jeg har mine triks), og vipps var vi fremst! Og godt var det, for jeg hadde ikke lyst til å stå i den lange køen (det hadde sikkert de som sto der fra før av veldig lyst til…). Vi brukte heller tiden på å gå på do, drikke litt og etterhvert finne startfeltet.

Da vi fant startfeltet skilte Eva og jeg lag, det hadde vi avtalt på forhånd. Vi skulle løpe for oss selv, i vårt eget tempo. Men om en av oss nådde igjen den andre etter 37-38km skulle vi løpe sammen i mål – avtale!

Så endelig sto jeg der, på startstreken i mitt første maraton. Flere mil var tilbakelagt denne våren, skader og sykdom hadde jeg vært innom, men klart å jobbe meg igjennom. Og med ett følte jeg meg veldig liten, med flere tusen folk (over 20.000?) rundt meg… Nå skjer det! Det kriblet i magen, og jeg tenkte at nå får det bare stå til!

Jeg brukte lang tid fra startskuddet gikk kl.12.10, til jeg løp over startstreken. Jeg gikk en stund ved siden av en mann med Kondis-buff og snakket litt med han, vi ønsket hverandre lykke til og så var jeg i gang!
Jeg droppet å varme opp, brukte heller de første kilometerne til å løpe meg varm. Jeg var fast bestemt på å åpne rolig, kunne ikke la meg rive med av noe eller noen.

De første fem kilometerne gikk på litt over 28 minutter, og det var helt i forhold til et tidskjema på sub 4.00 (som jo var et høythengende bonusmål, i tillegg til det å faktisk komme i mål).
Jeg løp jevnt, kontrollert og virkelig koste meg rundtom i Stockholms gater og mer landlige områder rundt. Halvmaraton ble passert ute på et stort jorde rett under 2:02, og jeg hadde virkelig godfølelsen!

Etter ca 24 km så jeg en kjent rygg foran meg. Eva lå, ikke overraskende, foran meg i løypa. Jeg gled sakte innpå henne, og da jeg var på siden av henne etter noen kilometer, utvekslet vi noen ord. Hun var litt støl på baksiden av lårene, mens jeg syntes det fløt bra.
Jeg gled sakte fra henne, men hadde følelsen av at hun var rett bak meg hele tiden.

Utfra antall gel i beltet å bedømme er dette rundt halvveis i løpet.

På rundt 3 mil gikk det så bra at jeg begynte å øyne håp om å faktisk komme under 4 timer i mål. Jeg ga på litt ekstra, og det var utrolig motiverende å løpe forbi folk som sto oppetter lyktestolper og tøyde, folk som gikk og gispet etter luft og andre som hadde åpnet i et tempo over evne.
Fra 30-35km løp jeg på 28 min blank, og jeg fikk mer og mer trua på sub 4.00.

På drikkestasjonene (som det forvørig var veldig mange av, meget bra!), så drakk jeg stort sett bare vann, for å skylle ned energi-gel som jeg tok rett i forkant av drikkestasjonene. Det var også dusjer å løpe igjennom, for å kjøle ned varme maratonhoder.
Jeg tenkte hele tiden på den berømte «veggen» folk møter på rundt 35km, og smilte for meg selv, den veggen skulle ikke jeg hilse på!

Vel, den som ler sist ler best… 38 km. Full stopp! Beina vil ikke mer, jeg må skru ned tempo kraftig, og jeg føler nesten at det svartner for meg flere ganger. Nå er jeg den som blir forbiløpt av folk som har spart krefter – det føles tungt! Jeg må stoppe helt opp på en drikkestasjon og få i meg banan og sportsdrikk. Æsj, så kvalmt!
Jeg får i gang beina igjen, og så hører jeg en lystig stemme bak meg «hei Sol, der var du ja!». Eva hadde tatt meg igjen, og i ettertid er jeg VELDIG glad  for det! Jeg klarte knapt å si noe, men hun oppmuntret meg og og jeg bestemte meg for å IKKE SLIPPE! Jeg løp på bein som jeg ikke kjente lengre, og skjønte at man alltid har «litt til».

Løpende inn på Stockholms Olympiastadium fikk jeg en opplevelse som nok er det nærmeste jeg kommer å føle meg som kjendis. Det var fullt med folk på tribunene som heiet, vinket og ropte oss inn de siste hundre meterne. Og nå føltes det som jeg var helt i starten av løpet igjen, med ny energi og en sluttspurt hvor jeg innbiller meg at jeg løper veldig fort og stilrent. Noen meter før mål fant Eva og jeg hendene til hverandre og løp hånd i hånd i mål, med armene høyt hevet over hodet.

HERREGUD VI KLARTE DET!

We are finishers!

For en merkelig følelse… Mestring! Seier! Ekstatisk glede! Og et kne som begynte å murre. Nei vent, to knær som begynte å murre…

På vei bort til stadion for å hente igjen klærne våre, spise pølser og drikke alkoholfritt øl klarte jeg ikke å gå skikkelig ned fra fortauskanter og iallfall ikke ned trappa til stadion. Haha, for et syn! Men det gjorde ingenting, for jeg hadde løpt maraton! Og det var helt greit at det syntes!

Tiden i mål ble forresten 4.04.29, noe jeg sier meg fornøyd med, med tanke på at jeg var førstereis og fikk hammer’n. Og konkurransemennesket i meg syntes jo også at det var litt gøy at det ble noen sekunder raskere enn Eva, siden hun var foran meg i startfeltet (så hennes tid begynte å gå tidligere enn min). Men uten henne så hadde jeg ikke kommet meg i mål løpende, det er jeg overbevist om. Så jeg er så takknemlig for at hun pisket meg i mål – tusen TAKK!

Veldig blide, veldig fornøyde, veldige glade!

Oppkjøring til maratondebut del 2

Elleve lange dager tok det før jeg endelig kunne ta på meg løpeskoa igjen og teste ut kne og kondis. Begge deler kjennes greit ut, tatt skaden og det lange avbrekket i betraktning. De elleve dagene ble brukt til heftig googling, og det kan virke som jeg har fått løperkne/langdistansekne/runners knee (kjært barn har mange navn, og forhatte barn har visst også det).

Mandagskvelden, to dager etter at det smalt i kneet, er jeg på plass i Ranheimshallen for å dekke Trøndersk Vinterkarusell (3000m innendørs baneløp) for Kondis, og halter rundt på sidelinja mens jeg knipser bilder og snakker litt løst og fast med forskjellige folk. Jeg ble tilfeldigvis stående ved siden av Anne Nevin, Og siden hun er ei løpedronning med imponerende prestasjoner, resultater og plasseringer, så tenker jeg at hun kanskje har vært borti litt skader og plager. Derfor drister jeg meg til å spørre henne om mitt kranglete kne, om hun har noen formening om hva det kan være og/eller hva jeg skal gjøre.
Hun anbefaler naprapat, så to dager senere ligger jeg på benken hos en naprapat. Han knekker, trekker og brekker på kroppen min, så nå har jeg ikke lengre bare vondt i kneet, men også korsryggen, skuldre og nakken…

Kneet blir gradvis mer bevegelig i løpet av 11-dagersperioden, og jeg bestemmer meg derfor for å starte med ei kort og rolig økt på mølla. Så jeg løper 2.45km, sånn cirka 5% av et maraton. Veien frem til startstreken på Stockholm Marathon føles veldig lang nå, og den blir lengre for hver dag som går uten at jeg får trent skikkelig igjen…

Etter all googlingen min har jeg funnet ut at uttøying og styrketrening er nøkkelen til å unngå eller reparere løperkne. Så jeg tøyer og tøyer, spesielt lårmuskelen og setemuskelen. Det river og gjør skikkelig vondt, men med vondt skal vondt fordrives, osv.

Dagen etter klarer jeg ikke å holde igjen lengre, og tar ei real økt på mølla; 8 x 2 min med 8% incline, og kneet oppfører seg heldigvis bra!

De neste 4 ukene krydrer jeg med intervalløkter på mølla, trilleturer med junior (som jeg på den tiden var hjemme i permisjon med) og jobber meg oppover på kilometersankingsstigen.
Så etter en februarmåned med 45km i loggboka (uteløping og mølleløping tilsammen), blir det 95km i mars og rett over 100km i april.

Kom mai du skjønne milde! Siste måned, siste fire uker! Nå gjelder det å skynde seg, langsomt, men ikke for langsomt, for det har jeg rett og slett ikke tid til!

Jeg krydrer mai med å løpe 10km på Tordenskioldløpet her i Trondheim, og  Holmenkollstafetten for både min arbeidsgiver Telenor og for Kondis – kjempestas, veldig gøy!

Jeg kan så og si friskmelde kneet, så på selveste nasjonaldagen legger jeg ut på min lengste løpetur noen sinne. Det går rolig og behersket for seg, og jeg logger 33km, og føler faktisk at jeg har mye mer å gi, selv etter den bratte bakken hjem. Det føles godt!
Det er nå to og en halv uke igjen til Stockholm Marathon, og endelig kan jeg si til meg selv at jeg føler meg godt forberedt!

Jeg har gått til anskaffelse av Jack Waitz’ Maraton-bibel, som jeg finner mange gode tips i. Bakerst i den er det treningsprogram for forskjellige maratonmål, og jeg hopper inn i 4.00-4.30-programmet med 2 uker igjen til maraton, og følger dette slavisk.
Programmet beskriver øktene, innhold, og intensitet og lengde (minutter) – veldig enkelt og greit å følge!

I mai tilbakelegger jeg over 140km med løpesko, så når Eva og samboeren kommer kjørende bort til meg lørdag 2.juni, for å skysse oss til Værnes, videre til Oslo og til slutt Stockholm føler jeg at jeg har gjort mitt. Jeg har logget mange kilometer, og føler at jeg har klart å tette igjen for det lille hullet i treningsopplegget mitt som oppstod pga. kneplagene. Jeg er klar – marathon here I come!

Early Birds november

En av mine andre løpevenninner, Hilde, har introdusert meg for Early Birds, så i dag var jeg med for første gang. Og for et fantastisk herlig konsept!
I Trondheim finner det sted den første fredagen hver måned kl.6.30, og samlingspunkt er på torget.

Jeg var litt sent ute, så idet jeg løper inn på torget kommer hele horden imot meg, sikkert 200 mennesker ikledd refleksvester og løpetights. Jeg bare snur og legger meg sammen med fortroppen.
Vi blir en gjeng på 3-4 stk som løper i front, og det er gøy å kjenne på litt fart igjen! Jeg prøver å dra igang litt prat, men det er kanskje bare jeg som er pratesyk på denne tida av døgnet… Så praten dør fort ut.

Tanken er at alle skal komme tilbake til torget samtidig. Derfor løper man 15min en vei, før man snur og løper tilbake. Selv rakk jeg å løpe til Ila kirke, rundet kirka og løp sikksakk tilbake mellom alle Early Birdsene jeg tok igjen.


Tilbake på torget stod det rykende varm kaffe og ventet (til de som drikker sånt), mens vi andre som ikke har lært å drikke kaffe enda fikk vann. Så fikk jeg slått av en prat med Hilde, som jeg egentlig hadde tenkt å løpe sammen med, men som jeg ikke fant i for-sent-ute-kaoset.
Hennes kollega Astrid var også med, og sammen planlegger de å løpe Tromsø halvmaraton i juni og har også kastet seg med i lotteriet for å få startnummer til Berlin maraton. Masse lykke til med både trening og deltakelse! Vil tro vi møtes med løpeskoa på i en eller annen sammenheng før det.

Meg, Hilde og hennes kollega Astrid slår av en prat på torget om løst og fast. Mest maraton.

Memo til neste gang: Komme tidsnok og løpe litt lengre bak for å finne noen mer snakkesalige.

Jeg stiller neste gang, fredag 1.desember kl.6.30. Bli med da vel!

Oppkjøring til maratondebut del 1

Som tidligere skrevet bestemte min gode løpevenninne Eva og jeg oss for å løpe maraton, og fant ut at Stockholm marathon passet oss bra. Det var akkurat passe langt (haha), litt spennende at det var i utlandet, men ikke altfor langt unna for å ikke komplisere logistikken (eller økonomien) altfor mye. Og tidspunktet passet veldig bra, 3.juni. Vi hadde altså fem måneder på prepping til vår første maraton!
Noen vil si at det er i knappeste laget, men nå skal det sies at vi startet ikke helt på bar bakke. Vi hadde begge løpt halvmaraton i Trondheim 3.september, og selv hadde jeg også løpt halvmaraton under Jessheim Vintermaraton 6.november, som du kan lese om i denne Kondis-artikkelen (kun for Kondis-medlemmer).
Jeg hadde dog også en annen faktor med i likninga: jeg fødte barn 11.juni. Jeg løp og trente meg igjennom hele svangerskapet, så kroppen var i grei form da jeg startet opp med løpetrening 5 uker etter fødsel for å trene meg opp til Trondheim halvmaraton som var nøyaktig 12 uker etter fødsel. Jeg kjente nok at kroppen ikke var «helt som før»; bekkenet ble stivt og ømt etter lange løpeturer og core-muskulaturen var svakere enn normalt, så det skulle bli spennende å se om kroppen tålte påkjenningen ved en maratonoppkjøring…

Januar ble brukt til å finne treningsrytmen; finne ut av hvordan jeg ville legge opp treningsløpet fremover, finne noen gode intervalløkter som passet for meg og se hvor lange langturene mine kunne være uten at jeg skulle bli helt ødelagt i bekken og kroppen ellers etterpå.

Intervalløktene valgte jeg å ta på tredemølle, både for å ha mer kontroll på fart og tid, men også av praktiske årsaker. Jeg har tredemølle i kjelleren, så da ungene var i seng, kunne jeg trene der, selv om jeg var alene hjemme med ungene. Og været i Trøndelag frister ikke alltid til utendørsløping i vinterhalvåret.
Enkelte ganger løp Eva og jeg på 3T (treningssenter), og det ga meg veldig mye motivasjon å løpe ved siden av henne. Jeg er konkurransemenneske helt ut i fingerspissene, og en ekstremt (og da mener jeg E-K-S-T-R-E-M-T) dårlig taper, så jeg gir meg aldri først!
Jeg varierte mellom 4 x 15min, 6 x 6min og kortere fartsdrag som f.eks 30 x 60/30. Jeg skal lage en egen side som beskriver de forskjellige øktene jeg brukte på mølla.
Jeg bestemte meg for å ha en intervalløkt i uka, og prøvde å plassere den i midten av uka for å få noen dager frem til helga og en lengre tur ute.

I helgene la jeg inn en langtur, fra 20 km og oppover.

11.feburar cirka kl.8.30 fikk jeg et innfall; jeg vil delta i Magni Maraton, siden jeg likevel skulle ha langtur denne dagen. Startskuddet var kl.10.00 den dagen, så det var bare å komme seg bort til start. Magni Maraton er et løp av Cannonball-prinsippet, at deltakeren sørger for seg selv, både når det gjelder drikke, næring, tidtaking og registrering av sluttid. Jeg bestemte meg for å løpe halvmaraton.
Løpet gikk veldig bra, og jeg vil berømme arrangørene for et veldig hyggelig og velsmurt arrangement! Jeg løp rolig og kontrollert hele veien, og klokket inn på 1.57.33 i vintersola, skrev resultatet i registreringsboka og fikk dermed et elektronisk diplom.

Jeg setter meg i bilen og kjører hjem, skal gå ut av bilen hjemme og opp de tre trappetrinnene til døra og pang da smeller det i kneet. Jeg klarer ikke å bøye kneet! Smertene stikker i på utsiden av høyre kne, og jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Jeg kan ikke huske å ha fått noen vridning i kneet, og vet jo at jeg iallfall ikke har hatt noe fall. Så dette var veldig merkelig! Og veldig skummelt. Og veldig lite optimalt.
Etter en varm dusj er kneet om mulig enda verre, og jeg tenker at hele maratondrømmen henger i en veldig tynn tråd. Hva gjør jeg nå?

Fra tilskuer til maratonløper

I dag er det nøyaktig 10 måneder siden jeg og min gode løpevenninne Eva var ute på en løpetur, som vi så ofte er. 2.januar, årets første løpetur og jeg hadde lekt med en tanke et par dager: Jeg vil løpe maraton!
Men for å få det til, og fordele risikoen måtte jeg ha med meg noen som er omtrent like gæærn som meg selv – og det var ikke vanskelig å finne denne personen. Hun bor i nabolaget, og har allerede vært en løpevenninne lenge. Og det «verste» av alt: Hun sier ja på stående (eller løpende) fot!
Slik markerte vi «jubileumet» i dag (10 måneder siden  galskapen startet), med en rolig halvmaraton i høstregnet:

Og slik startet min relativt korte maraton-historie. Men den skrives fortsatt, så den er langt fra ferdig! Men hadde noen sagt til meg for ett år siden at når vi kommer til 1.november 2017 så har du gjennomført to helmaraton, hadde jeg ristet på hodet og sagt «never ever». Men ja, så feil kan man ta!
Jeg har alltid vært hun som står og ser på overmennesker stampe seg gjennom 42195m, og tenkt at jeg kommer aldri til å ha verken tid til å trene meg opp til maraton eller tålmodighet til å banke asfalt mil etter mil. Nå befinner jeg meg altså på andre siden av gjerdet; jeg er det stampende overmennesket!

Vel vel, nå skal jeg ikke skryte av svimlende gode løpetider i mine to maratoner (skal gi dem hver sine innlegg senere). Men det gir en fantastisk mestringsfølelse å løpe over mål etter å ha tilbakelagt 42195m! Og denne følelsen skal jeg igjennom bloggen min dele med dere lesere. Grunnen til at jeg nå starter denne bloggen er at jeg har sagt ja til å være med på et prosjekt for KONDIS, hvor vi er tre løpere som skal ha som mål å løpe et maraton på sub 3.00t (Arild Haugen – en kollega av meg), sub 4.00t (det er da meg!) og sub 5.00t (Bodil Brå Alsvik – sprek dame, også bosatt i nærheten, kjent igjennom Kondis-verv). Vi skal få et treningsprogram tilpasset vår treningserfaring og tidsmål og kan følges i bladet KONDIS.

Hvis DU ønsker å følge med på artikkelserien om oss, meld deg inn i Kondis på www.kondis.no (BLI MEDLEM). Og om du melder deg inn før 31.12.17 og bruker min ambassadørkode #SOLFRID (skriv inn #SOLFRID nederst på innmeldingsskjemaet), så koster det kun 459kr (ordinær pris 559kr) og medlemsskapet varer ut 2018! Da mottar du bladet Kondis rett hjem i postkassa, og får mange andre fordeler som prisrabatt i en rekke sportsbutikker og også reduksjon på medlemskontingent på en rekke løp og konkurranser, f.eks Oslo maraton. Les mer og meld deg inn her: https://www.kondis.no/kondismedlemskap.5870345-382092.html